Den store bloggkneiken

Jo lengre tid mellom hver gang man blogger, jo bedre må det være det man skriver. Det blir en større og større kneik for hver dag som går. Om man ikke har blogget på et halvt år holder det ikke å komme med lyninnlegg som ”Stod opp sent, spiste is til frokost. Fin dag.” Da må det være grensesprengende nyheter, skråstrek store personlige ting som har skjedd; samlivsbrudd, benbrudd, vulkanutbrudd etc. Brudd generelt er fine ting å skrive om, kanskje med unntak av bloggbrudd.

Mitt bloggbrudd varte fra jul til langt ut på nyåret, kanskje den dummeste perioden å ikke blogge om, siden man får så mange emner og ideer gratis. Strengt tatt er det ikke nyår lengre heller, det begynner å bli godt brukt og minner mistenkelig om det forrige. Hadde jeg vært strategisk kunne jeg skrevet om julegavene jeg fikk og ikke fikk, konsumhysteri, fråtsing, gått i detalj på hva slags julemat jeg liker aller best, nyttårsfester som aldri lever opp til forventningene uansett, nyttårsforsett som allerede har begynt å rakne, årskavalkade og oppsummering av fjoråret eller den helt spesielle og litt ironiske følelsen av å våkne opp til et nytt og ubrukt og reint år samtidig som man er kraftig whiskybakfull.

Nå er det alt for sent for alle disse ideene, og om jeg husker noen av de til neste jul og bloggtørke er det sikkert noen som har skrevet noe bedre om dem innen da. Sånn er det, og ferdig med den saken.

I stedet for å vri hodet mitt i stykker over et eller annet viktig emne å blogge om (Det var jo en krig som startet og sluttet også, innen jeg kom meg over bloggkneiken og ut av egen navle. Den kunne man skrevet flere egne blogger om, og fortsatt ikke vært i nærheten av å få gjort noe med. Det var ikke den første, og det blir ikke den siste; enten man kaller det terrorisme, intifada eller selvforsvar. Kanskje jeg ikke skal skrive om den i det hele tatt, jeg blir bare sint og usaklig.) tenkte jeg bare å presentere noen historier. Kanskje en av de er sann, ektefølt, skrevet fra hjertet eller hva man vil. Kanskje alle er blank løgn. Kanskje nummer to er klipt ut i sin helhet fra ”Dans med Gerda” fra 1962, og ikke engang redigert om i Word først. Og så videre. Så kan den som leser heller gjette om det er sant eller ikke. Spenning og interaktivitet og sånn. Om det da er noen som leser dette (sa han lavt med sur og klynkende stemme, og lurte på om det faktisk var noen i hele denne store mørke trykkende verden som var glad i han).

1. Jeg har vært og sett La den rette komme inn på kino. Det er en fantastisk film som anbefales varmt. Den minnet veldig mye om egen barndom, tidlige fotoalbum hjemme er nesten helt likt i stilen, jeg mener å huske jeg har hatt samme hårsveis og farge som hovedpersonen. Jeg har aldri hatt vampyrkjæreste. Jeg har aldri slått noen med veistikke.

2. Det første jeg tenkte da jeg våknet og kjente på formen var at det var en dobbelt kjip satan som knabbet ølposen min fra vorspielet. Ikke nok med at det er dårlig gjort å stjele fra andre, det førte videre til at jeg kjørte freerunner og stort sett drakk whisky og ren vodka fra spandable venner, ble i langt bedre humør enn jeg forestilte meg, og fikk betraktelig mer hodepine enn jeg hadde lyst på. Så lurte jeg på om lilletåa mi var knust. Neglen var rødsvart, og det så ut som den var delt i to, men det var bare en blodstrime. Jeg vet at jeg ofte danser når jeg drikker, og at dette tar seg dårlig ut siden jeg i utgangspunktet er elendig til å danse, men det er i alle fall ikke bare menn som trakker dansepartneren sin på tærne! Danser man i sokkelesten og dansepartneren har høyhælte sko blir resultatet fort som beskrevet. Men festen var moro lell.

3. Artikkelen i Dagbladet om Erlend Loe sitt forhold til bibliotek (http://www.dagbladet.no/2009/02/14/kultur/bibliotek/bibliotekkaringen/4854885/) vekket til live egne erfaringer. Jeg var også sterkt knyttet til biblioteket mitt, spesielt i begynnelsen av tenårene, og tilbrakte mye tid der. Det første biblioteket jeg knyttet bånd til var stort, gammelt og uoversiktlig, akkurat som et bibliotek skal være. En gang var jeg så fordypet i en bok at de stengte biblioteket mens jeg fortsatt satt og leste, uten av verken de som jobbet der eller jeg merket noe til det. Det er mye mat i lukten av gamle bøker, og jeg satt fortsatt og leste da de åpnet igjen dagen etter. Jeg fikk min første kaffekopp på pauserommet der, bibliotekaren følte seg litt skyldbetynget over å ha låst meg inne, men jeg synes egentlig det hele var litt fint. Dessverre husker jeg ikke lengre hvilken bok det var jeg leste.