Kreativ Vs Praktisk 1-0

Det er ikke spesielt originalt, men jeg får ofte ideer til tekster når jeg minst venter det. På bussen, i kaffekø, mens jeg snakker med noen ("Unnskyld, kan vi sette samtalen på pause et øyeblikk, jeg må bare skrive ned noe."). Jeg foretrekker å skrive på macen, men kan egentlig skrive på og med hva som helst. Siden det ikke alltid er like praktisk å dra frem macen og vente på at den starter har jeg også flere andre alternativer. Mobil med notatfunksjon er veldig fint, men noen ganger føler jeg at febrilsk tommelklikking ikke er helt på sin plass. Da blir det gode gammeldagse notatbøker. Det hadde vært veldig praktisk med en liten bok der alt av ideer stod, som jeg kunne ha med overalt, men det er jo nettopp praktisk, og ikke kreativt. Så sånn blir det ikke.

Jeg husker nesten aldri drømmene mine, men de få gangene jeg gjør det, er de verdt å skrive ned. Det må gjøres i løpet av sekunder, ellers er alt borte. Aldri tar det så lang tid å lete etter penn og papir. Etter å ha mistet flere geniale ideer, endte jeg opp med å kjøpe en egen nattbok, som ligger like ved siden av senga. Det er alvorlige saker når den blir brukt. Jeg har vært lettsindig i det siste og faktisk flyttet på den, jeg bare venter på å glemme den i en jakkelomme og våkne opp midt på natta og innse at det eneste alternativet til å få notert ned drømmen er å bite meg selv til blods og skrive på veggen.

Jeg lette etter noen formuleringer til en tekst jeg holder på med, jeg var helt sikker på at de var ganske fine og at jeg hadde skrevet de ned, men husket ikke hvor. La meg presentere mine idebøker, fra nederst til øverst: Den forbausende ok men altfor store gratisboka vi fikk fra skolen, som ikke har linjer og er fin å tegne i, hadde jeg bare hatt tid til å tegne. Den halvstore ringpermaktige boka som er veldig fin å bla i, men som egentlig ikke blir brukt til så mye annet. Den nye svarte boka jeg panikkjøpte fordi jeg hverken hadde med mac eller noen av de andre notatbøkene. Den lille nattboka, som er altfor praktisk og har begynt å forlate sin utpost. Og sist, minst, og kanskje viktigst, den gode gamle ideboka, som jeg tror jeg klarer å fylle ut før den faller fra hverandre.

Og i hvilken av de stod formuleringene, som jeg synes virkelig bør være bra om de skal være verdt alt dette? I den gule sudokuboka, som jeg satt og skrev i på forrige bussreise, fordi jeg fikk ideene der og da, og hadde jo strengt tatt penn og papir i hendene. Trodde jeg. Nei. Der stod det et annet tekstutkast, som forlengst er ført over til macen og er dermed gårsdagens ideer. Og enda en annen ide, som var flott å finne igjen, men heller ikke det jeg lette etter. Nå er jeg overbevist om at det et sted i papirdungene på rommet mitt ligger en konvolutt, med formuleringer på. (Det ligger masse konvolutter her, og minst halvparten er klussa på, men det er en av de. Jeg er like sikker på det som med den gule sudokuboka.) Jeg leter ikke etter den i natt, så bra er ikke formuleringene.

Et glimt fra fremtiden: et blogginnlegg, illustrert med et bilde av en krøllete konvolutt. Eventuelt øredøvende stillhet.

Det hadde vært utrolig fint om kreativ og praktisk kunne kombineres, jeg prøver hardt, men her gikk jeg på en smell. For kreativ er kreativ og ikke praktisk, og vil du ha kreativ må du følge løpet, og bli med på rundturer du hadde håpt å slippe unna, det er en uunngåelig konsekvens. Jeg ville bare skrive litt, og gjorde det jeg trodde var et praktisk valg av tekst å skrive på, siden den sikkert skal leveres om ikke så altfor lenge, men kreativ danset oss helt rundt, og plutselig ble det blogg i stedet. Kreativ viser ofte finger, det er til tider ydmykende, men et sted litt lenger fremme blir det forhåpentligvis verdt det.

Slik har vi det her, del II

Jeg liker mat der man ser tydelig hva man spiser. Billige pølser og kjøttfarser, der man bare har produsentens ord for at de ikke inneholder villhunder, kjæledyr/barn som har passert sjarmørstadiet eller forrige års skinnmøbler står ikke spesielt høyt i kurs. Maten må ikke nødvendigvis stirre tilbake, men det er et pluss for de med sans for morbide trivialiteter.

Smalahove (sauehode for de dialektløse) er veldig ærlig mat. Det smaker godt også. En lysfontene av forskjellige kjøtteksturer. Serveres gjerne med kålrabistappe, poteter, øl og dram, pluss eventuelt en monolog om hvordan det skal spises. Det er vanlig å begynne med et snitt fra munnviken til øret, og deretter vri løs kjevebeinet. Da kommer man også lettere til på undersiden. Øyet vippes ut. Selve pupillen er ikke vanlig å spise, det er mulig man får ekstra vikingpoeng i noen kretser for å gjøre det, men resten er fullt spiselig.