Kokongen åpner seg

Det nærmer seg, det nærmer seg. Kokong magasin lanseres på Utbrudd på Rockefeller senere i dag. Hva er Kokong magasin? Et magasin i utbrettsformat, som begynner i A4 og ender opp i A1. Kanskje det er verdens største magasin? Det inneholder kortprosa, dikt og noveller, satt sammen med illustrasjoner til en (forhåpentligvis) ny og (definitivt) spennende helhet. Undertegnede er tekstredaktør, og utgjør sammen med redaktør Max og art director Hauk redaksjonen.

Det har vært en lang og spennende vei, med fantastiske bidrag fra unge up-and-coming skribenter og illustratører. Vi har lært å lage magasin the hard way, og i etterpåklokskapens navn har vi sikkert gjort så mye feil at vi kunne skrevet etterpåbok. Kanskje det blir et nytt prosjekt. Det er gledelig å ikke være for gammel til å døgne før deadline, og det er fint å kunne døgne sammen med like gale mennesker som meg selv, og å drikke rom og røyke sigar på balkongen ved soloppgang etter endt økt.

Nå gjenstår det å se om magasinet tåler markedskreftenes press, og om det har livets rett. Vi må bygge salgsstand til Utbrudd, vi må holde fingrene krysset noen timer til i håp om at trykkeriet har gjort jobben, og vi må forberede en liten pecha kucha til onsdag. Det blir bra!

Kreativ Vs Praktisk 1-0

Det er ikke spesielt originalt, men jeg får ofte ideer til tekster når jeg minst venter det. På bussen, i kaffekø, mens jeg snakker med noen ("Unnskyld, kan vi sette samtalen på pause et øyeblikk, jeg må bare skrive ned noe."). Jeg foretrekker å skrive på macen, men kan egentlig skrive på og med hva som helst. Siden det ikke alltid er like praktisk å dra frem macen og vente på at den starter har jeg også flere andre alternativer. Mobil med notatfunksjon er veldig fint, men noen ganger føler jeg at febrilsk tommelklikking ikke er helt på sin plass. Da blir det gode gammeldagse notatbøker. Det hadde vært veldig praktisk med en liten bok der alt av ideer stod, som jeg kunne ha med overalt, men det er jo nettopp praktisk, og ikke kreativt. Så sånn blir det ikke.

Jeg husker nesten aldri drømmene mine, men de få gangene jeg gjør det, er de verdt å skrive ned. Det må gjøres i løpet av sekunder, ellers er alt borte. Aldri tar det så lang tid å lete etter penn og papir. Etter å ha mistet flere geniale ideer, endte jeg opp med å kjøpe en egen nattbok, som ligger like ved siden av senga. Det er alvorlige saker når den blir brukt. Jeg har vært lettsindig i det siste og faktisk flyttet på den, jeg bare venter på å glemme den i en jakkelomme og våkne opp midt på natta og innse at det eneste alternativet til å få notert ned drømmen er å bite meg selv til blods og skrive på veggen.

Jeg lette etter noen formuleringer til en tekst jeg holder på med, jeg var helt sikker på at de var ganske fine og at jeg hadde skrevet de ned, men husket ikke hvor. La meg presentere mine idebøker, fra nederst til øverst: Den forbausende ok men altfor store gratisboka vi fikk fra skolen, som ikke har linjer og er fin å tegne i, hadde jeg bare hatt tid til å tegne. Den halvstore ringpermaktige boka som er veldig fin å bla i, men som egentlig ikke blir brukt til så mye annet. Den nye svarte boka jeg panikkjøpte fordi jeg hverken hadde med mac eller noen av de andre notatbøkene. Den lille nattboka, som er altfor praktisk og har begynt å forlate sin utpost. Og sist, minst, og kanskje viktigst, den gode gamle ideboka, som jeg tror jeg klarer å fylle ut før den faller fra hverandre.

Og i hvilken av de stod formuleringene, som jeg synes virkelig bør være bra om de skal være verdt alt dette? I den gule sudokuboka, som jeg satt og skrev i på forrige bussreise, fordi jeg fikk ideene der og da, og hadde jo strengt tatt penn og papir i hendene. Trodde jeg. Nei. Der stod det et annet tekstutkast, som forlengst er ført over til macen og er dermed gårsdagens ideer. Og enda en annen ide, som var flott å finne igjen, men heller ikke det jeg lette etter. Nå er jeg overbevist om at det et sted i papirdungene på rommet mitt ligger en konvolutt, med formuleringer på. (Det ligger masse konvolutter her, og minst halvparten er klussa på, men det er en av de. Jeg er like sikker på det som med den gule sudokuboka.) Jeg leter ikke etter den i natt, så bra er ikke formuleringene.

Et glimt fra fremtiden: et blogginnlegg, illustrert med et bilde av en krøllete konvolutt. Eventuelt øredøvende stillhet.

Det hadde vært utrolig fint om kreativ og praktisk kunne kombineres, jeg prøver hardt, men her gikk jeg på en smell. For kreativ er kreativ og ikke praktisk, og vil du ha kreativ må du følge løpet, og bli med på rundturer du hadde håpt å slippe unna, det er en uunngåelig konsekvens. Jeg ville bare skrive litt, og gjorde det jeg trodde var et praktisk valg av tekst å skrive på, siden den sikkert skal leveres om ikke så altfor lenge, men kreativ danset oss helt rundt, og plutselig ble det blogg i stedet. Kreativ viser ofte finger, det er til tider ydmykende, men et sted litt lenger fremme blir det forhåpentligvis verdt det.

Slik har vi det her, del II

Jeg liker mat der man ser tydelig hva man spiser. Billige pølser og kjøttfarser, der man bare har produsentens ord for at de ikke inneholder villhunder, kjæledyr/barn som har passert sjarmørstadiet eller forrige års skinnmøbler står ikke spesielt høyt i kurs. Maten må ikke nødvendigvis stirre tilbake, men det er et pluss for de med sans for morbide trivialiteter.

Smalahove (sauehode for de dialektløse) er veldig ærlig mat. Det smaker godt også. En lysfontene av forskjellige kjøtteksturer. Serveres gjerne med kålrabistappe, poteter, øl og dram, pluss eventuelt en monolog om hvordan det skal spises. Det er vanlig å begynne med et snitt fra munnviken til øret, og deretter vri løs kjevebeinet. Da kommer man også lettere til på undersiden. Øyet vippes ut. Selve pupillen er ikke vanlig å spise, det er mulig man får ekstra vikingpoeng i noen kretser for å gjøre det, men resten er fullt spiselig.

Den store bloggkneiken

Jo lengre tid mellom hver gang man blogger, jo bedre må det være det man skriver. Det blir en større og større kneik for hver dag som går. Om man ikke har blogget på et halvt år holder det ikke å komme med lyninnlegg som ”Stod opp sent, spiste is til frokost. Fin dag.” Da må det være grensesprengende nyheter, skråstrek store personlige ting som har skjedd; samlivsbrudd, benbrudd, vulkanutbrudd etc. Brudd generelt er fine ting å skrive om, kanskje med unntak av bloggbrudd.

Mitt bloggbrudd varte fra jul til langt ut på nyåret, kanskje den dummeste perioden å ikke blogge om, siden man får så mange emner og ideer gratis. Strengt tatt er det ikke nyår lengre heller, det begynner å bli godt brukt og minner mistenkelig om det forrige. Hadde jeg vært strategisk kunne jeg skrevet om julegavene jeg fikk og ikke fikk, konsumhysteri, fråtsing, gått i detalj på hva slags julemat jeg liker aller best, nyttårsfester som aldri lever opp til forventningene uansett, nyttårsforsett som allerede har begynt å rakne, årskavalkade og oppsummering av fjoråret eller den helt spesielle og litt ironiske følelsen av å våkne opp til et nytt og ubrukt og reint år samtidig som man er kraftig whiskybakfull.

Nå er det alt for sent for alle disse ideene, og om jeg husker noen av de til neste jul og bloggtørke er det sikkert noen som har skrevet noe bedre om dem innen da. Sånn er det, og ferdig med den saken.

I stedet for å vri hodet mitt i stykker over et eller annet viktig emne å blogge om (Det var jo en krig som startet og sluttet også, innen jeg kom meg over bloggkneiken og ut av egen navle. Den kunne man skrevet flere egne blogger om, og fortsatt ikke vært i nærheten av å få gjort noe med. Det var ikke den første, og det blir ikke den siste; enten man kaller det terrorisme, intifada eller selvforsvar. Kanskje jeg ikke skal skrive om den i det hele tatt, jeg blir bare sint og usaklig.) tenkte jeg bare å presentere noen historier. Kanskje en av de er sann, ektefølt, skrevet fra hjertet eller hva man vil. Kanskje alle er blank løgn. Kanskje nummer to er klipt ut i sin helhet fra ”Dans med Gerda” fra 1962, og ikke engang redigert om i Word først. Og så videre. Så kan den som leser heller gjette om det er sant eller ikke. Spenning og interaktivitet og sånn. Om det da er noen som leser dette (sa han lavt med sur og klynkende stemme, og lurte på om det faktisk var noen i hele denne store mørke trykkende verden som var glad i han).

1. Jeg har vært og sett La den rette komme inn på kino. Det er en fantastisk film som anbefales varmt. Den minnet veldig mye om egen barndom, tidlige fotoalbum hjemme er nesten helt likt i stilen, jeg mener å huske jeg har hatt samme hårsveis og farge som hovedpersonen. Jeg har aldri hatt vampyrkjæreste. Jeg har aldri slått noen med veistikke.

2. Det første jeg tenkte da jeg våknet og kjente på formen var at det var en dobbelt kjip satan som knabbet ølposen min fra vorspielet. Ikke nok med at det er dårlig gjort å stjele fra andre, det førte videre til at jeg kjørte freerunner og stort sett drakk whisky og ren vodka fra spandable venner, ble i langt bedre humør enn jeg forestilte meg, og fikk betraktelig mer hodepine enn jeg hadde lyst på. Så lurte jeg på om lilletåa mi var knust. Neglen var rødsvart, og det så ut som den var delt i to, men det var bare en blodstrime. Jeg vet at jeg ofte danser når jeg drikker, og at dette tar seg dårlig ut siden jeg i utgangspunktet er elendig til å danse, men det er i alle fall ikke bare menn som trakker dansepartneren sin på tærne! Danser man i sokkelesten og dansepartneren har høyhælte sko blir resultatet fort som beskrevet. Men festen var moro lell.

3. Artikkelen i Dagbladet om Erlend Loe sitt forhold til bibliotek (http://www.dagbladet.no/2009/02/14/kultur/bibliotek/bibliotekkaringen/4854885/) vekket til live egne erfaringer. Jeg var også sterkt knyttet til biblioteket mitt, spesielt i begynnelsen av tenårene, og tilbrakte mye tid der. Det første biblioteket jeg knyttet bånd til var stort, gammelt og uoversiktlig, akkurat som et bibliotek skal være. En gang var jeg så fordypet i en bok at de stengte biblioteket mens jeg fortsatt satt og leste, uten av verken de som jobbet der eller jeg merket noe til det. Det er mye mat i lukten av gamle bøker, og jeg satt fortsatt og leste da de åpnet igjen dagen etter. Jeg fikk min første kaffekopp på pauserommet der, bibliotekaren følte seg litt skyldbetynget over å ha låst meg inne, men jeg synes egentlig det hele var litt fint. Dessverre husker jeg ikke lengre hvilken bok det var jeg leste.

Slik har vi det her

Rett fra storbyen og ut i skogen. Opp klokka ni en lørdags morgen, etter fem timers søvn. Det burde føles unaturlig, men det gjør det merkelig nok ikke. Mange har sin lille greie de bare må gjøre for at det skal bli skikkelig jul. Se på en alkoholisert hovmester skamfere en teppetiger. Bake sju (sytten? sytti?) kakeslag. Brenne røkelse. Og så videre. Noe av det som gir meg mest julestemning er å dra til skogs og hogge eget juletre. Jeg har ikke tenkt å begi meg inn på diskusjonen om det er økofilosofisk riktig å ha juletre eller ikke, eller om det er moralsk riktig med jul i det store og det hele. Jeg sier bare at selvhogd er best. Og øks og snus er dine beste venner i skogen. God jul!

Flyttesjau og spekattel

Jeg har begynt å pakke. Snart skal jeg flytte. Det er alltid like gøy, så jeg har utsatt det så lenge som mulig bare for å ha noe å glede meg til. Da er det litt stas at ens venner trer til og gir en støttende hånd eller pote, slik som Svinepels (nei navnet var ikke mitt forslag) gjør her. På sin egen måte. Svinepels er særdeles begeistret for plastposer og pappesker, så det er julaften med søtnemai på for henne nå. Det er kanskje ikke lettere å pakke når man hele tiden må løfte katta ut av esken/posen man pakker i, men det er ikke kjedeligere heller.

Kveldens spritstrategi

Stian liker sprit. Det gjør jeg også. Stian liker veldig godt at andre blir fullere enn han. Han hjelper gjerne til. Vi får besøk av en felles venn som har sans for det sterke, Stian vil pønske ut en strategi for hvordan han skal bli fullest mulig. Foreløpig ser planen slik ut: Åpne hardt med en velkomstshot eller flere (absinth, type sterk), så blande med øl. Deretter gå over til drinker, kanskje gå over til vin. Tilbake til øl? Jeg argumenterer for at det høres litt stygt ut, Stian svarer at det begynner bra. Fortsettelse følger.